Bakgrunn for verdigrunnlaget

Et stadig mer komplekst samfunn krever en annen og bredere kompetanse i befolkningen. Det at voksne innvandreres kompetanse, erfaringer og språk blir verdsatt og tatt i bruk er derfor vesentlig for at vi skal lykkes som samfunn framover. Opplæringen i norsk og samfunnskunnskap kan spille en nøkkelrolle i å mobilisere disse ressursene.

Kompetanser for det 21. århundre er et forsknings- og utredningsfelt som undersøker og analyserer samfunnsutviklingen. De ser på hvilke endringer og utfordringer vi som enkeltindivider og samfunn må håndtere for at alle skal ha det best mulig framover.

Disse analysene beskriver samfunn som blir stadig mer komplekse, og som preges av stadig større mangfold og raskere endringstakt. Utfordringene vi står overfor framover vil bli tilsvarende komplekse og forutsetter samarbeid, nytenkning, evne til å lære hele livet og til å stadig kombinere ferdigheter og kunnskaper på nye måter. Eksempler på endringer som nevnes er digitalisering, globalisering og nye former for organisering av arbeidslivet. Analysene peker også på hvordan vi som fellesskap må kunne håndtere komplekse utfordringer knyttet til miljø og konsekvensene av økt migrasjon.

Analysene leder ut i beskrivelser av hvilke kompetanser befolkningen trenger for å møte disse endringene på lokalt, nasjonalt og globalt nivå. Det anbefales at opplæringssektoren gir befolkningen forutsetninger for å tilegne seg og videreutvikle kunnskap hele livet, til å samhandle og løse utfordringer på tvers av språk og kultur, og i ulike digitale kanaler. Dette krever at opplæringen fokuserer på utforsking, utprøving, refleksjon og kritisk tenkning. Strategier for å lære, kommunisere, samhandle og delta i ulike sammenhenger blir også stadig viktigere.

For at vi skal lykkes med dette, må alle delta og få utvikle den kompetansen vi trenger framover. Voksne innvandrere bringer med seg kompetanse, erfaringer, kulturelle og språklige ressurser som, dersom de mobiliseres og verdsettes, kan være en viktig del av løsningen på de utfordringene vi står overfor. Opplæringen i norsk og samfunnskunnskap får dermed en svært viktig rolle for at nyankomne voksne innvandrere får strategier, språkferdigheter og kunnskaper de trenger for å finne sin plass i dette stadig mer komplekse samfunnet, og at de får bidra med sine viktige ressurser inn i samfunnsutviklingen. Ny læreplan i norsk og samfunnskunnskap skal legge til rette for dette.

Ressursperspektiv og flerspråklighet
Voksne står hver dag i nye utfordringer og oppgaver, og enten dette skjer i jobb, utdanning eller i privatlivet, så har deres evne til å håndtere disse utfordringene store konsekvenser både for dem selv og de rundt dem. At vi håndterer og løser utfordringer er ofte viktigere enn akkurat hvordan vi gjør det – og ofte må vi starte med å spørre andre om hjelp, søke hjelp på nettet eller etterlikne andre som vi stoler på.

Når utfordringer må håndteres i sammenhenger der vi ikke mestrer språket og kulturen fullt ut, blir det ekstra viktig at vi har mange og varierte strategier for å skaffe oss den informasjonen vi trenger for å få gjennomført det vi skal. Heldigvis er det sjeldent utfordringer skal løses i et vakuum, og som regel har vi mulighet til å bruke det vi kan og det vi vet, digitale ressurser og menneskene vi har rundt oss når vi ikke strekker til på egen hånd.

Læreplanene i norsk og samfunnskunnskap har et tydelig ressursperspektiv. Deltakernes kunnskaper, erfaringer og ressurser skal trekkes inn i opplæringen, utnyttes og verdsettes som selvstendige kompetanser. Eksempler på slike ressurser er språk og kunnskaper de bringer med seg, arbeidslivserfaringer, digitale ferdigheter og strategiene de allerede er vant til å bruke for å lære, løse utfordringer og kommunisere på tvers av språk.

Verdisynet i læreplanene er altså at alle ressurser som kan hjelpe deltakeren til å lære og bruke kunnskaper, språk og utvikle varige kompetanser, skal mobiliseres og brukes. Det innebærer for eksempel at evnen til å bruke det man kan for å gjøre seg forstått blir viktigere enn å gjøre det med perfekt uttale. Det blir også viktig å nyttiggjøre seg digitale hjelpemidler, omgivelsene sine og mennesker de har rundt seg til støtte og hjelp i egen forståelse, kommunikasjon, læring og problemløsning.

Deltakernes ressurser og muligheter står sentralt i begge læreplanene. Kompetansemålene i norsk forutsetter at deltakernes erfaringer, språk og strategier brukes aktivt – og kompetansemålene har et gjennomgående positivt fokus på hva deltakerne kan gjøre med språket. Tilsvarende legger kompetansemålene i samfunnskunnskap opp til at deltakerne skal sammenlikne, utforske og diskutere med utgangspunkt i erfaringene og kunnskapene de har med seg. Fokuset er på kompetansen deltakerne utvikler når de sammen får utforske det norske samfunnet i lys av de erfaringene og kunnskapen de samlet har med seg.

Kompetansebegrepet i læreplanene
Kompetansebegrepet er det som med størst tydelighet oppsummerer verdisynet i læreplanene. Kompetansebegrepet skal ligge til grunn for alt arbeid med læreplanene – og for vurdering og forståelse av de enkelte kompetansemålene. Kompetanse defineres slik:

«Kompetanse er å kunne tilegne seg og anvende kunnskaper og ferdigheter til å mestre utfordringer og løse oppgaver i kjente og ukjente sammenhenger og situasjoner. Kompetanse innebærer forståelse og evne til refleksjon og kritisk tenkning.»

Kompetansebegrepet er felles for opplæringen i norsk og i samfunnskunnskap, bygger på verdisynet i det europeiske rammeverket for språk og deles også med resten av grunnopplæringen. Det gir oss derfor et kraftfullt verktøy for planlegging og samarbeid om opplæring og kvalifisering både i og på tvers av ulike opplærings- og kvalifiseringstiltak. Det å jobbe med kompetansebegrepet i kollegiet og på tvers av målgrupper og ulike opplæringstilbud, er et godt sted å starte for å utvikle felles forståelse og skape et helhetlig kvalifiseringsløp for deltakerne.

Det første som vektlegges i kompetansebegrepet er det å kunne tilegne seg kunnskaper og ferdigheter i ulike sammenhenger. Det er altså et sentralt mål for opplæringen at deltakerne skal kunne fortsette å utvikle kompetansen sin på egen hånd resten av livet og i varierte sammenhenger. Dette viser viktigheten av systematisk og variert arbeid med strategier for læring av fag, kunnskap og språk i sammenheng.

Deretter vektlegges det at deltakerne gjøres i stand til å anvende ferdighetene og kunnskapene de lærer. Hvorvidt man har en kompetanse eller mestrer et kompetansemål handler dermed ikke om hva man har fått opplæring i eller hva man kan reprodusere, men om hva deltakerne faktisk tar i bruk når behovet oppstår i hverdagen. Dette skal de ikke bare mestre i kjente situasjoner som klasserommet, men også i ukjente sammenhenger og situasjoner. Dette setter høye krav til både innhold og arbeidsmåter i opplæringen, og krever at sammenhenger og utfordringer deltakerne møter utenfor opplæringen blir en naturlig del av opplæringen. Målet om å mestre utfordringer og løse oppgaver viser at opplæringen skal ha fokus på hva deltakerne gjøres i stand til å håndtere og finne løsninger på.

Avslutningsvis vektlegges det at kompetanse forutsetter evne til refleksjon og kritisk tenkning. Det at deltakerne får reflektere kritisk rundt det de har erfart og lært, hva de kan bruke det til og når de kan bruke det, må til for at det det de lærer skal bli varig kompetanse. Dette krever at opplæringen legger til rette for utforsking og utprøving, refleksjon og kritisk tenkning. Kompetansebegrepet er også tydelig på at varig og anvendelig kompetanse krever evne til å kunne kombinere ulike kunnskaper og ferdigheter ut fra oppgaven eller problemstillingen man skal håndtere. Språkferdigheter, samfunnskunnskap, grunnleggende ferdigheter og strategier må altså kunne brukes sammen på ulike måter, og samlet støtte opp under det deltakerne har behov for å lære og bruke i arbeid, utdanning, opplæring og annen aktivitet.

Verdigrunnlaget og organisering
Voksne motiveres av umiddelbar nytte, av å få vist fram hva de kan og av å bli inkludert i faglige og sosiale fellesskap. Det er også viktig å få mestringsopplevelser gjennom utfordringer på passende nivå, meningsfulle oppgaver og læringssituasjoner som oppleves som trygge. For at deltakerne skal ønske, klare og tørre å ta i bruk det de lærer utenfor opplæringen, må deltakerne få jobbe i dybden med arenaer og temaer de opplever som relevante og meningsfulle – og som de har umiddelbar tilgang til eller erfaring med. Det bør derfor prioriteres å forberede dem godt.

Dette krever at man finner fram til hva ulike deltakere har til felles og tar utgangspunkt i dette når man organiserer opplæringen. I noen tilfeller eller i noen deler av opplæringen vil dette innebære at man grupperer deltakerne ut fra utdanningsbakgrunn, grunnleggende ferdigheter og språknivå, mens andre ganger vil felles erfaringer eller målet med opplæringen være det som motiverer og samler. Eksempler på dette kan være å samle deltakere ut fra språkbakgrunn, mål om kvalifisering eller hvilke arenaer de har for utprøving og bruk. Organiseringen må ikke være statisk, men kan varieres gjennom å bruke ulike arbeidsformer og gruppesammensetninger, i tillegg til å utnytte mulighetene som ligger i digitale plattformer og digitale ressurser.

Det er opp til det enkelte opplæringssted å velge organisering og arbeidsformer som passer for deltakerne de gir opplæring til. Bevisste og målrettede valg rundt organisering og arbeidsformer må tas for at opplæringen i norsk og samfunnskunnskap skal mobilisere de ressursene deltakerne har med seg og bli det springbrettet og gi den tryggheten deltakerne trenger på vei ut i det norske samfunnet.