Det europeiske rammeverket for språk (Rammeverket) er et viktig grunnlagsdokument for norskopplæringen for voksne innvandrere, og både den nye læreplanen i norsk for voksne innvandrere og norskprøven bygger på dette rammeverket. Læreplan og prøve inngår dermed i et større europeisk prosjekt, med et felles verdigrunnlag, felles retning og nivåer som gjelder på tvers av regioner og land.

Et felles grunnlag
Rammeverket er i dag et av de best kjente og mest brukte virkemidlene i Europarådets språkpolitikk. Rammeverket brukes av et stort flertall av Europarådets og EUs medlemsland, og er oversatt til mer enn 40 språk. Rammeverket brukes i stadig større grad også i land utenfor Europa. Det gir innlærere (en som lærer et nytt språk), lærere, læreplanutviklere, språktestere og beslutningstakere en unik mulighet til å kommunisere om språktilegnelse og språkferdigheter på tvers av landegrenser. Et slikt felles grunnlag og metaspråk bidrar til å fjerne barrierer for profesjonelt samarbeid og gjør det lettere for utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere i ulike land å vurdere og anerkjenne språkkvalifikasjoner. Et prøvebevis med et rammeverksnivå vil gi alle som kjenner og bruker Rammeverket informasjon om hva man kan forvente at en språkbruker på det aktuelle nivået er i stand til å gjøre med målspråket – enten det dreier seg om norsk, engelsk, tysk eller andre språk. Rammeverket bidrar dermed til Europarådets mål om å fremme mobilitet i Europa og forbedre kvaliteten på kommunikasjonen mellom europeere med forskjellig språklig og kulturell bakgrunn.

Læreplanen i norsk skal være tydelig på hva som er læringsmålene, og informasjonen om prøven i norsk skal være tydelig på hva som måles i prøven. Selv om det er naturlig at en læreplan rommer mer enn det en prøve kan eller bør måle, sørger Rammeverket som felles grunnlagsdokument for at læreplan og prøve henger godt sammen og har den samme forståelsen av nivåene. Dermed kan relevante aktører kommunisere om språkferdigheter og det å lære språk på tvers av institusjoner. En deltaker på et kurs på B2-nivå ved et opplæringssted skal dermed kunne bytte til et annet B2-kurs ved et annet opplæringssted og få like god oppfølging for å nå B2-nivået. Lærere og sensorer skal ta utgangspunkt i de samme nivåbeskrivelsene når de vurderer, og en kandidat som tar en norskprøve skal ha like god mulighet for å oppnå et nivå, uavhengig av hvor i landet vedkommende tar prøven.

Grunnen til at Rammeverkets nivåskala går fra A-nivået og oppover til C-nivåene, er for å ikke utelukke høyere ferdighetsnivå enn C2. Faktisk ble et syvende nivå foreslått på et tidlig stadium i en diskusjon om en mulig felles europeisk standard, men da dette syvende nivået var utenfor rekkevidde i det vanlige utdanningsløpet, ble det ikke tatt med i «Det felles europeiske rammeverket for språk».

Rammeverksnivåene og beskrivelsene av disse er nyttige å bruke i undervisning, læring og vurdering, men det er viktig å huske på at de er konstruerte konsepter, med de utfordringer det fører med seg. Et rammeverksnivå er ikke et punkt på en skala, men et område – og selv om de ulike nivåene har ulike navn og kjennetegn, så er språkferdigheter et kontinuum med glidende overganger. Det kan være store forskjeller på språkferdighetene til en innlærer som så vidt har kommet på A2-nivået, og ferdighetene til en innlærer som nærmer seg B1-nivået. På samme måte vil en språkbruker med ferdigheter i øvre sjikt av A2 ikke være langt unna en med ferdigheter i nedre sjikt av B1-nivået. Enkelte innlærere kan befinne seg på grensen mellom beskrivelser av to nivåer, slik at det kan være vanskelig å nivåplassere vedkommende.

Det kan også være lett å tenke at språkbrukere enten er på det ene eller andre nivået i alle ferdigheter – eller at alle på et nivå har liknende språkferdigheter, men slik er det sjelden. De fleste som lærer et språk, vil være sterkere i noen ferdigheter enn andre – et typisk eksempel er at de reseptive ferdighetene er sterkere enn de produktive. Også når vi ser på delkompetanser eller aspekter innenfor en og samme ferdighet er det naturlig med variasjon. Noen innlærere kan for eksempel være svært gode til å snakke alene, men streve mer i situasjoner der de er samtalepartner – med den interaksjonen det krever. Noen kan ha god uttale, men likevel dårlig flyt. Andre kan ha et stort ordtilfang, men ha problemer med å bruke ordene korrekt og presist.

A-nivåene beskrives som «basisnivå», og A1 har merkelappen «gjennombrudd». Dette blir ofte beskrevet som det laveste nivået hvor språkbrukeren kan bruke språket kreativt/generativt. Språkbrukere på dette nivået kan forstå og bruke kjente, dagligdagse uttrykk og svært enkle utsagn om seg selv og det kjente og nære. Deltakeren kan delta i svært enkle, kjente samhandlingssituasjoner dersom samhandlingspartnere tilpasser språket og er støttende.

A2-nivået fikk i Rammeverket merkelappen «underveis». Språkbrukere på dette nivået kan forstå klart, enkelt språk og uttrykke seg enkelt om kjente emner knyttet til egen person, nære omgivelser, opplæring og arbeids- og samfunnsliv. Deltakeren kan delta i enkle, kjente samhandlingssituasjoner dersom samhandlingspartnere tilpasser språket og er innstilt på å hjelpe.

B1-nivået er det første av to nivåer i kategorien «selvstendig språkbruker» og har blitt kalt «terskelnivået». Språkbrukerne på dette nivået kan forstå klart og relativt enkelt språk og uttrykke seg forståelig og sammenhengende om emner knyttet til egen livs-, opplærings- og arbeidssituasjon, kjente samfunnsaktuelle temaer og temaer av personlig interesse. Deltakeren kan delta uforberedt i de fleste samhandlingssituasjoner dersom samhandlingspartnerne uttrykker seg tydelig.

B2-nivået er det andre nivået i kategorien «selvstendig språkbruker». Merkelappen «oversikt» skal illustrere at språkbrukeren har nådd et nivå hvor han/hun har bedre oversikt over språket og egen språklæring. Et høyere nivå av språklig bevissthet gjør at språkbrukeren kan planlegge hva som skal sies og hvordan han/hun vil si det, og i større grad rette opp egne feil som fører til misforståelser, samt legge merke til og jobbe for å korrigere gjengangerfeil. Språkbrukere på dette nivået kan forstå komplekst språk og uttrykke seg saklig, klart og nyansert om et vidt spekter av allmenne emner, og emner innenfor eget fagfelt og egne interesseområder. Deltakeren kan uttrykke og respondere på synspunkter og argumenter, og delta i samhandlingssituasjoner med et så spontant og flytende språk at kommunikasjonen ikke blir anstrengende for noen av partene.

C-nivåene betegnes som «avansert nivå», og beskrivelsen «effektivt språkbruk» er brukt om C1-nivået. Språkbrukeren kan forstå hovedinnhold og detaljer i komplekse eller akademiske tekster. Vedkommende kan uttrykke seg spontant og flytende uten at det merkes noe særlig at vedkommende leter etter uttrykksmåter. Vedkommende kan bruke språket fleksibelt og hensiktsmessig til både sosiale, akademiske og yrkesrelaterte formål, og skrive klare, detaljerte og velstrukturerte tekster om de fleste emner.

Det er antakeligvis nivåskalaen som er mest kjent, men Rammeverket inneholder mye mer enn dette. Rammeverket gir en omfattende beskrivelse av hva som kreves for å kommunisere effektivt på et språk. Med «effektivt» menes at språkbrukeren har språklige ressurser og ferdigheter til å utføre en språkhandling på en hensiktsmessig måte. I det oppdaterte Rammeverket er det 83 skalaer med nivåbeskrivelser av de kompetansene vi bruker i ulike sammenhenger. Sammen med skalaene finner vi beskrivelser av kommunikative kontekster, domener, temaer, språkhandlinger og -formål. Rammeverket tar også for seg språklæringsmetodikk og hvordan legge til rette for språklæringsprosessen, lærerens rolle i språktilegning, prinsipper for utforming av læreplan og om bruk av Rammeverket i vurdering av språkferdigheter.

Språksyn
Rammeverket har et språksyn som setter språkbrukeren i sentrum. Språkbrukeren/-innlæreren ses ikke på som en passiv figur, men som en sosial aktør. Bruken av ordet «sosial» understreker at språk er et verktøy for kommunikasjon, og at språk brukes og læres gjennom kommunikasjon og samhandling med andre. Bruken av ordet «aktør» signaliserer engasjement og eierskap til egen språklæring, og det oppmuntrer til å involvere innlærerne aktivt i læringsprosessen.

Rammeverket fremmer en handlingsorientert tilnærming. Det legger føringer for at undervisningen skal møte språkbrukernes virkelige behov og at det legges vekt på aktiv bruk av målspråket i klasserommet. Slik skal undervisningen bidra til å sette språkbrukeren i stand til å uttrykke seg, delta aktivt i meningsfull kommunikasjon og utføre ulike oppgaver i virkelighetsnære situasjoner. Fokuset i Rammeverket er dermed på språket i bruk og kommunikativ kompetanse. Beskrivelsene av språkferdigheter i de ulike skalaene fokuserer dermed på hva språkbrukeren kan gjøre med språket, heller enn på eventuelle feil, begrensninger eller teoretisk kunnskap om språket. Et positivt syn på språklæring er et viktig prinsipp, og positivt formulerte «kan-utsagn» brukes i beskrivelser av de ulike språkferdighetene på alle nivåer.

Flerspråklighet
Europarådet ønsker med Rammeverket å beskytte språklig og kulturelt mangfold og forbedre interkulturell dialog, sosial inkludering og demokrati. Rammeverket anerkjenner innlærere som flerspråklige og flerkulturelle – og oppmuntrer til en flerspråklig tilnærming. Der språkopplæringen tradisjonelt har sett språkferdigheter for hvert enkelt språk for seg, rettes fokuset i Rammeverket mot at all kunnskap og erfaring med språk bidrar til å bygge kommunikativ kompetanse. Målet trenger ikke å være å oppnå full mestring av det enkelte språk, eller balansert mestringsnivå i alle språk den enkelte har i sitt repertoar, men heller at innlæreren har evne og vilje til å tilpasse språkbruken til den sosiale og kommunikative situasjonen. Den kompetansen som kommer av å være flerspråklig eller flerkulturell har verdi i seg selv. Forskjellige språk kan også brukes bevisst i formidling i ulike situasjoner, til å overvinne barrierer mellom språk eller for å leke med språkmuligheter og uttrykksmåter.

Det kan være en styrke for innlærere å bli oppmuntret til å trekke på alle sine lingvistiske ressurser og kunnskaper på veien mot å tilegne seg språkferdigheter og for å utføre språkoppgaver og -handlinger. Rammeverket fremmer nytten av å bruke eksisterende kunnskap eller kjennskap til tidligere lærte språk til å utforske likheter og ulikheter mellom språk og kulturer. Å lete etter og kjenne igjen kognater og lånord, eller se fellestrekk i uttrykksmåter eller grammatikk, kan gi en inngang til å forstå hovedinnholdet i tekster på lite kjente språk.