I den nye læreplanen er bærekraft, velferdsstat, arbeidsliv, utdanning og frivillig sektor sentrale tema. Begrepene er omtalt i denne teksten og omhandler ett av flere viktige kjerneelementer i faget samfunnskunnskap og skal gi innsikt i relasjonen mellom individ og samfunn i en norsk kontekst. Den overordnede målsettingen er at voksne innvandrere på best mulig måte rustes til hverdagslivet, arbeidslivet og til studentlivet.

Bærekraftig utvikling – et stadig viktigere tema
Begrepet «bærekraftig utvikling» blir forstått på ulike måter. En definisjon som mange fagpersoner bruker, er at det er «en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov» (Brundtlandkommisjonen, 1987). Bærekraftbegrepet har videre tre ulike aspekter som henger sammen: et sosialt, et økonomisk og et miljømessig.

Det sosiale aspektet handler om viktige verdier som likeverd, like muligheter, likestilling og inkludering. Det økonomiske handler om rettferdig fordeling og økonomisk trygghet for alle. Det miljømessige handler om å ta vare på naturen og motvirke klimaendringer samt å effektivisere bruken av arealer, bebyggelse og infrastruktur som for eksempel veier, kraftforsyning, avfallshåndtering og kloakkanlegg.

For å oppnå en bærekraftig utvikling må vi alle ta hensyn til disse tre aspektene. Slik kan vi sammen bidra til å ta vare på livet på jordkloden for framtiden. Et eksempel på en ikke-bærekraftig utvikling kan være at man fisker så mye at fiskebestanden dør ut. Dette vil ødelegge muligheten for de som kommer etter oss, til å skaffe seg mat ved å fiske. For å si det litt forenklet: En bærekraftig utvikling betyr at man fisker litt mindre i dag, for at man fortsatt kan fiske i framtiden.

Velferdsstaten har en lang historie i Norge
Ordet «velferd» betyr fra gammelt av å komme godt fram på reisen, som vi kan forstå som å ha det godt – på «livets reise» – fra krybbe til grav.

Spirene til det som skulle bli velferdsstaten i Norge, knyttes gjerne til årene mellom 1920 og 1940 da det sosialpolitiske systemet gradvis ble et offentlig ansvarsområde (Ervik & Kuhnle, 1993). Velferdsstaten vokste særlig fram etter 2. verdenskrig.

Hovedoppgaven til velferdsstaten var å verne og sikre mennesker mot farer, ulykker, sykdom og arbeidsledighet gjennom to forskjellige typer av virkemidler som gjerne kalles for vern og/eller kompensasjon (Ervik & Kuhnle, 1993).

Vern
Vern er det samme som å arbeide for risikounngåing, helsefremmende arbeid eller forebygging, som for eksempel arbeidervern på arbeidsplassen. Å beskytte, informere, opplyse, regulere og etablere helse-, miljø- og sikkerhetstiltak er ulike eksempler på vern.

Kompensasjon
Kompensasjon iverksettes når menneskers livssituasjon endrer seg og den enkelte må omstille seg. Et eksempel er hvis en arbeidstaker har vært utsatt for sykdom eller skadet seg på grunn av ulykker på arbeidsplassen. Årsaken kan være at vernet eller sikkerheten på arbeidsplassen ikke har vært tilstrekkelig ivaretatt av arbeidsgiver.

Ulike forsikringsordninger, pensjonsordninger, trygder, sykepenger, dagpenger, kontantstøtteordninger eller sosiale stønader er eksempler på kompensasjon som velferdsstaten betaler til den enkelte.

Utdanningens tre sentrale funksjoner i samfunnet
Utdanning har tre funksjoner som er ulike, men likevel beslektet. De tre funksjonene sammenfattes ofte ved ordene kvalifisering, sosialisering og subjektivering (Biesta, 2016).

1) Kvalifisering
Kvalifisering handler om hvordan individet gjennom utdanning blir kvalifisert og får kompetanse til å utføre bestemte arbeidsoppgaver.

2) Sosialisering
Sosialisering handler om at utdanning også gir sosial kompetanse. Man opparbeider seg for eksempel innsikt i normer og verdier for god oppførsel, man lærer seg å takle ulike sosiale situasjoner, og man lærer om forskjellen mellom rett og galt og hvordan man utvikler gode relasjoner til andre på best mulig måte.

3) Subjektivering
Den siste funksjonen, subjektivering, handler om at utdanning bidrar til at individet kan bli uavhengig, handlekraftig og ansvarlig.

Medvirkning og medbestemmelse i arbeidslivet
Arbeidslivet i Norge bygger på en gjensidig balanse mellom arbeidsgivere og ansatte, der medvirkning og medbestemmelse er viktige komponenter. Dette er komponenter som bygger på demokratiske rettigheter (Levin, 2012).

Medvirkning og medbestemmelse sikrer ansattes innflytelse, engasjement og involvering i det daglige arbeidet, og man forventer at dette vil kunne føre til både innovasjon og nyskaping for både den enkelte og for arbeidsplassen.

Verdien av frivillig sektor
Sivilsamfunnet eller frivillig sektor forstås ofte som den delen av samfunnet som står utenfor staten og markedet, som en arena der borgerne kan uttrykke sitt sivile engasjement, og møtes på like fot (Janoski, 1998).

Frivillige organisasjoner er et viktig alternativ i samspillet mellom det offentlige, det sivile samfunnet og det private. Noe av verdien med frivillige organisasjoner er nettopp det at de gjerne oppfattes som å være mindre regelstyrte enn offentlige organisasjoner og mindre profittorienterte enn private organisasjoner.